Dette innlegget tildeler jeg min kjære litt skatt av en katt, Alfa. Sent i fjor høst bestemte jeg og Emma oss for å anskaffe oss en kampfisk, helt enkelt for å se hvor lenge vi klarte å holde den i live for å så senere se om vi passet som foreldre til et litt mer avansert dyr, med langt flere rettigheter enn en liten kampfisk. Steve Urkle svømmer i dag like glad og fornøyd i bollen sin, som den dagen vi reddet han fra dyrebutikken. Jeg har hatt mange gullfisker som barn, men de levde da aldri lengre enn maks en måned! Steve er et mirakel, uten tvil. Han overlevde en hel påske uten mat, uten å vise tegn til mangler i livet sitt.
Steve sitt lange liv var altså nok bevis for meg og Emma, og i november i fjor tok jeg med en kamerat til Hamar for å plukke opp lille Alfa Mjau. Vi skal vel innrømme at vi har våre konflikter daglig og at vi nok ble litt lurt dagen vi hentet henne. Alfa ble omtalt som en kosekatt uten like, som ikke var annet enn søt og yndig.. De fleste vil nok se på henne som søt og yndig, men hun er uten tvil definisjonen på "skinnet bedrar". Jeg har vel aldri opplevd at plasterbudsjettet har vært så høyt før, men hun slår i det minste ikke vinterns strømpriser. Selv om hun henger i gardinene, drikker fra fiskebollen til Steve Urkle og for det meste gjør det hun vet at hun ikke får lov til, så er jeg vanvittig glad i denne lille skapningen. Kanskje hun bare er et resultat av sine matmødre, hvem vet. Etter at vi har hatt Alfa i godt over et halvt år nå, blir jeg ikke lengre overrasket av oppførselen hennes, jeg har aldri sett en katt som Alfa. Det er som å ha to barn i trassalderen pluss en tenåring!! I tillegg til dette vokser hun seg aldri voksen? Jeg begynner å lure på om hun er en dvergkatt, jeg har aldri opplevd noe liknende iaf.
Men jeg har tenkt på det, og det kan være sabotasje det hele. Hun hadde en reservemor mens jeg var i USA en måned i vinter, og jeg har sveipet over et par tanker om at denne frøkna av en reservemor har lagt noe i maten hennes eller påvirket henne til å bli den hun er i dag. Jeg skal vel ikke anklage noen når det kommer til denne lille skapningen, for alt jeg vet kan det skyldes en hjerneskade etter juleferien hjemme hos mamma i Trysil, hvor hun falt ned trappen. Mamma du er selvfølgelig tilgitt, det er umenneskelig og umulig å fotfølge denne katten overalt.
Dette ble altså resultatet etter at jeg ble lurt av yr.no og pent.no som mente at torsdag og fredag skulle bli solfylte dager her i Oslo by, løgn! Men Alfa, du har uansett fortjent dette innlegget kun fordi du er den du er. Du er kanskje schizofren, det virker iaf sånn, men jeg kan dessverre ikke stille denne diagnosen.. selvom alle symptomene uten tvil er der. Men hvis man ser bortifra dine dårlige og ikke fult så sjarmerende sider, kunne jeg faktisk ikke ha bedt om en bedre katt! Du har den beste personligheten og underholder oss på dager som ellers har vært nokså mistrøstige. Det skal noteres at jeg savnet deg minst like mye som jeg savnet Emma når jeg var en måned i Big Bear!
Dermed går dagens applaus til lille Alfa Mjau, uten at du har gjort noe mirakuløst i dag, men rett og slett fordi katten er noe utenom det vanlige.
Og så vil jeg ønske mamma og Dag god tur til Malta :) ..mens pappa og Linda holder seg trygge nede på bakken grunnet flyskrekken til pappa, som mest sannsynlig ikke ble bedre at Island på død og liv måtte spre litt akse utover. Men kjære Island, no hard feelings, kan tenke meg at dere har det kjipt nok som det er..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar