Little bitty kitty

Alfa Mjau

Dette innlegget tildeler jeg min kjære litt skatt av en katt, Alfa. Sent i fjor høst bestemte jeg og Emma oss for å anskaffe oss en kampfisk, helt enkelt for å se hvor lenge vi klarte å holde den i live for å så senere se om vi passet som foreldre til et litt mer avansert dyr, med langt flere rettigheter enn en liten kampfisk. Steve Urkle svømmer i dag like glad og fornøyd i bollen sin, som den dagen vi reddet han fra dyrebutikken. Jeg har hatt mange gullfisker som barn, men de levde da aldri lengre enn maks en måned! Steve er et mirakel, uten tvil. Han overlevde en hel påske uten mat, uten å vise tegn til mangler i livet sitt.

Steve sitt lange liv var altså nok bevis for meg og Emma, og i november i fjor tok jeg med en kamerat til Hamar for å plukke opp lille Alfa Mjau. Vi skal vel innrømme at vi har våre konflikter daglig og at vi nok ble litt lurt dagen vi hentet henne. Alfa ble omtalt som en kosekatt uten like, som ikke var annet enn søt og yndig.. De fleste vil nok se på henne som søt og yndig, men hun er uten tvil definisjonen på "skinnet bedrar". Jeg har vel aldri opplevd at plasterbudsjettet har vært så høyt før, men hun slår i det minste ikke vinterns strømpriser. Selv om hun henger i gardinene, drikker fra fiskebollen til Steve Urkle og for det meste gjør det hun vet at hun ikke får lov til, så er jeg vanvittig glad i denne lille skapningen. Kanskje hun bare er et resultat av sine matmødre, hvem vet. Etter at vi har hatt Alfa i godt over et halvt år nå, blir jeg ikke lengre overrasket av oppførselen hennes, jeg har aldri sett en katt som Alfa. Det er som å ha to barn i trassalderen pluss en tenåring!! I tillegg til dette vokser hun seg aldri voksen? Jeg begynner å lure på om hun er en dvergkatt, jeg har aldri opplevd noe liknende iaf.

Men jeg har tenkt på det, og det kan være sabotasje det hele. Hun hadde en reservemor mens jeg var i USA en måned i vinter, og jeg har sveipet over et par tanker om at denne frøkna av en reservemor har lagt noe i maten hennes eller påvirket henne til å bli den hun er i dag. Jeg skal vel ikke anklage noen når det kommer til denne lille skapningen, for alt jeg vet kan det skyldes en hjerneskade etter juleferien hjemme hos mamma i Trysil, hvor hun falt ned trappen. Mamma du er selvfølgelig tilgitt, det er umenneskelig og umulig å fotfølge denne katten overalt.

Dette ble altså resultatet etter at jeg ble lurt av yr.no og pent.no som mente at torsdag og fredag skulle bli solfylte dager her i Oslo by, løgn! Men Alfa, du har uansett fortjent dette innlegget kun fordi du er den du er. Du er kanskje schizofren, det virker iaf sånn, men jeg kan dessverre ikke stille denne diagnosen.. selvom alle symptomene uten tvil er der. Men hvis man ser bortifra dine dårlige og ikke fult så sjarmerende sider, kunne jeg faktisk ikke ha bedt om en bedre katt! Du har den beste personligheten og underholder oss på dager som ellers har vært nokså mistrøstige. Det skal noteres at jeg savnet deg minst like mye som jeg savnet Emma når jeg var en måned i Big Bear!

Dermed går dagens applaus til lille Alfa Mjau, uten at du har gjort noe mirakuløst i dag, men rett og slett fordi katten er noe utenom det vanlige.

Og så vil jeg ønske mamma og Dag god tur til Malta :) ..mens pappa og Linda holder seg trygge nede på bakken grunnet flyskrekken til pappa, som mest sannsynlig ikke ble bedre at Island på død og liv måtte spre litt akse utover. Men kjære Island, no hard feelings, kan tenke meg at dere har det kjipt nok som det er..

The way I see it, if you want the rainbow, you gotta put up with the rain - Dolly Parton

Rainy day revisited..

Jaja, jeg er ingen fan av regn jeg heller, men jeg har gjort mitt beste til for å få noe ut av denne dagen.. (liker jeg selv å tro iallefall, hihi)

Det beste med denne dagen var å ikke våkne før klokken 1300, trekke for gardinene og krype opp i kosekroken med flere kopper te. Jeg har spilt noen uhørte tunes på oldemors gamle keyboardet, men tror kanskje det er på tide at jeg tar noen timer hos en litt mer begavet keyboardspiller før jeg håver inn naboklager til leiligheten.. men herregud som jeg koser meg hjemme alene sammen med Magnus. Og Alfa hun er jo en katt, hun eier jo ikke evnen til å si ifra hvis det skjærer i ørene hennes.. det er kanskje synd på henne, men jeg må ærlig innrømme at hun av og til gjør seg fortjent til litt uhyggelig keyboard-spilling fra meg. For å gjøre det godt igjen skal jeg nok dedikere et blogginnlegg til deg lille kattepus.

Mamma pleide alltid å si til meg når jeg fortsatt bodde hjemme at regnværsdager var tildelt huslige oppgaver, taha såå voksen har jeg da ikke blitt enda. Jeg har heller kastet vekk dagen til å prøve å finne meg noen jobber jeg kan søke på, og velger selv å tro at jeg har gjort en innsats på den fronten. Så egentlig så tror jeg at mamma hadde blitt fornøyd med meg.

jada, nok et blogginnlegg med masse svada som er nokså unødvendig, men det regner joo..

Og jo, nå har jeg gledet meg i en hel uke på at Johnossi sitt nye album "Mavericks" skal bli lagt ut på spotify free, og for en musikkfantast som meg skader ikke regnvær meg når jeg har et nytt album å utforske. De som har premium har selvfølgelig allerede hørt det, men til dere andre spotify free brukere, sjekk det ut davel?; Johnossi ? Mavericks

Nå kan jeg ikke annet enn å glede meg til juni med skattepenger, forhåpentligvis litt sol og varme, og deretter kommer søte søte julii som betyr festival (Peace & Love) og bursdagen miin.

Og nei, jeg har ikke glemt dagens applaus som i dag går til min Emma. Helt enkelt fordi hun har våget seg ut i regnet, tatt turen til skolen for å jobbe med deleksamen. Du fortjener nok denne mer enn meg i dag, selvom jeg har gjort en jobb med å vaske dusjen.

I am the lizard king. I can do anything

Mamma ringte meg i dag klokken 10.30, og nei jeg er ikke våken klokken 10.30 en mandagsmorgen når jeg har fri. Og ja mamma, du vekte meg!! Men jeg var vel egentlig ikke sen om å ta igjen. Når jeg var hjemme i Trysil i påsken gjorde jeg mange funn oppe på bestemors oppbevaringsloft, men ingenting stiller høyere enn oldermos gamle Magnus keyboard, for et klenodium! Lykken ble enda større når jeg fikk det opp i leiligheten i går kveld og satte i kontakten, kjære Magnus duret som en stillegående støvsuger og ga fra seg støvete toner, jeg koser meg! Hvem trenger vel tv når man har et keyboard? I hvertfall, etter å ha ordnet opp etter Alfa sitt morgensutbrudd rundt omkring i leiligheten, satte jeg meg ned ved keyboardet, ringte mamma og la røret ned på keyboardet og spilte til krampen tok meg. Jeg har ikke hatt et keyboard om hender siden jeg var i 6-7 år alderen og tok det med på bilferie til Danmark, noe som resulterte i at jeg og broren min aldri så et batteri igjen i keyboardet. Håper dette vekte minner hos deg mamma, hoho!!

Ellers har jeg vel egentlig ikke hatt en så fryktelig produktiv dag.. Etter å ha snakket om det i over et halvt år og siden jeg er leilighetens beste på tetris, tok jeg endelig initiativet til å rydde i boden, jeez jeg angret så fort jeg satte nøkkelen i hengelåsen. Det har vært innbrudd i naboboden, og jeg forstår godt hvorfor tyvene ikke brøt seg inn i vår bod.. Et hav av pappesker har nå blitt til en slags mur av pappesker? Whatevs, det ser da iaf bedre ut der enn hva det gjorde, og jeg føler meg støvete. Neste gang blir det dugnad og ingen slipper unna!

Så jeg er redd dagens applaus nok en gang går til meg, Emma er kanskje en hardtarbeidene kvinne på jobben, men det å rydde boden en langt mer ekkelt.

Nå skal jeg riste litt vett inn i Alfa etter å ha knust alle duftlysene i vinduskarmen min, og spredd glasskår utover putene i sengen min. Please kittycat, kan du ikke bare vokse opp? Hun bor gratis, spiser gratis og det eneste jeg får igjen er rasering, det er på tide at hun lærer litt om livet!

I think I am a child. Everything blows my mind - Marc Bolan

I dag har jeg faktisk bare overrasket meg selv, enten så er jeg wonderwoman eller kanskje bare umenneskelig?

Hoho, men dagens applaus går til uten tvil til meg selv! Mens jeg ravet rundt som en zombie på jobb, ringte pappa meg og fortalte meg at jeg har kommet inn på skolen jeg vil gå på til høsten, jeg er USLÅELIG. Tanken på at jeg skal bli student igjen digger jeg, selv i tilstanden jeg er i for øyeblikket.

Greit nok, jeg skal begynne å studere, jeg begynner å bli voksen, snart 20 år.. om få måneder er jeg ikke lengre en tenåring, og jeg skal innrømme at jeg denne tanken er skremmende. Voksen? jeg vet ikke engang hva som ligger bak dette ordet, men jeg velger å skape min egen tolkning og leve etter beste evne. Jeg ser fortsatt på Disney Channel, kanskje fordi jeg prøver å bevare barnet i meg, men også fordi jeg digger det. Jeg blir satt ut av det simpleste og ja, de fleste ser nok på meg som nokså barnslig, men hva så? jeg elsker det og jeg koser meg når jeg ser på disney channel.

Uansett om dagen/kvelden/natten jeg nettopp har opplevd kanskje tok kraften ut av meg, så kan jeg jo ikke droppe å feire denne lørdagen. Og Emma, min kjære samboer, ikke tro at du slipper unna.

Let the blogging begin

Hadde vel egentlig aldri trodd at jeg kom til å skaffe meg en blogg, men haha ser man det, nå har jeg en! Jaja, jeg synes det er festlig å lese blogger av og til, men jeg tror nok ikke jeg kommer til å bli en big blogger selvom jeg nå har tatt et steg inn i denne gale blogge-verdenen.

Jeg skal vel innrømme at jeg har vært på tanken flere ganger, men har selv ikke ment at jeg har hatt tid nok til å skaffe meg en blogg før i dag. (de som kjenner meg, vil si at dette er en løgn)

Tanken bak dette er langt ifra å bli en anerkjent blogger, men mer noe sånt som at jeg liker å ha et sted hvor jeg kan ha muligheten til å notere ned hendelser som har skjedd, minner som er verdt å ta vare på osv. Jeg glemmer lett, så det passer meg derfor ypperlig med å putte alt som er verdt å notere ned i en såkalt blogg. Det er jo ingen som bruker pen og papir lengre, så jeg hadde jo ikke kommet særlig lang med en reisedagbok. Ellers så kan jeg alltids trenge et sted hvor jeg kan la frustrasjonen min ta overhånd, og hva passer vel ikke bedre enn en blogg. I tillegg er det jo snart sommer, og da er det på tide å legge vekk denne mørketids-depresjonen og komme seg ut i solen og lage noen minner som er verdt å blogg-huske, hurra